Norge har en omfattende rovdyrforskning. Denne forskningen gir solid kunnskapsstøtte til miljøforvaltningen. Gjennom rovdyrforliket har Stortinget imidlertid lagt til grunn en todelt målsetting der rovdyrforvaltningen både skal ivareta beiteinteressene (for småfe, storfe og tamrein) og gi grunnlag for levedyktige rovdyrstammer. For å utvikle kunnskapsgrunnlaget for en helhetlig forvaltning i tråd med Stortingets vedtak er det behov for større tematisk mangfold i rovdyrforskningen. Samtidig kan dette også bidra til en mer faktabasert offentlig debatt.
Professor Reidar Almås etterlyste i en kommentar i Nationen (28. juni) forsking om de psykososiale virkningene på sauebonden som følge av rovdyrangrep. Han stilte også spørsmål ved kunnskapen om hva som skjer med de lokalsamfunnene som rammes. Det foreligger lite forskning om disse temaene.
NINA-forskerne Ketil Skogen og John Odden svarte Almås i en kronikk i Nationen (1. juli). De ser ikke behov for noen økt bredde i forskningen. «Norske samfunnsforskere har studert ulvekonfliktene grundig», skriver Skogen og Odden, som også viser til at norske samfunnsforsker
«… er ledende når det gjelder å bidra til forståelse av ulvekonfliktene i en samfunnsmessig kontekst».
Almås svarte i Nationen (11. juli). Her påpeker han at den forskningen som Skogen og Odden viser til kun dekker en liten del av de mange relevante, samfunnsfaglige problemstillingene innenfor rovdyrforvaltningen. Almås legger vekt på behovet for mer kunnskap om hvordan rovdyrforvaltningen påvirker lokalsamfunn, lokal næringsutvikling og distriktspolitikk.
Debatten mellom Almås og Odden/Skogen har karakter av økseskaft-dialog. Almås etterspør mer og bredere samfunnsforskning om rovviltspørsmål. Odden/Skogen svarer at det er utført mer samfunnsforskning på dette området i Norge enn i mange andre land, og at den norske forskningen har høy vitenskapelig kvalitet.
Det er ingen motsetning mellom disse utsagnene og sannsynligvis har begge parter rett. Odden/Skogen og deres kolleger har utført omfattende og meritert forskning om holdninger til rovdyr og rovdyrforvaltning. Almås hovedpoeng ligger likevel fast: Det er en rekke andre samfunnsfaglige problemstillinger som også bør gjøres til gjenstand for vitenskapelige undersøkelser.
Ett eksempel på slike problemstillinger ble beskrevet av småbruker Ole-Jacob Christensen i en egen kronikk i Nationen (14. juli). Han spør hva som er effekten av den psyko-sosiale belastningen for de som rammes av rovdyr, samt den sosiale sjikanen mange beitebrukere opplever i den offentlige debatten – ikke minst i sosiale media?
En annen problemstilling reises av reineier og Fylkesleder i Reindriftssamenes Landsforbund (NRL), Ragnhild Sparrok Larsen, i Helgelendingen (31 juli 2017). Hun mener at «de store tapstallene er i ferd med å ta vekk framtidstroen på næringa – spesielt blant de unge» og advarer om at «hele den samiske kulturen står på spill». Når slike problemstillinger reises bør de også undersøkes på en faglig forsvarlig måte.
Nye problemstillinger løftes til stadighet fram i rovviltdebatten. Disse har både samfunns- og naturvitenskapelig karakter. La oss bidra med et knippe eksempler: Kan vi skille ordinære strukturendringer i landbruket fra endringer som primært skyldes utviklingen i rovdyrbestandene? Hvordan kan man øke effektiviteten av ulike avbøtende tiltak når konflikter oppstår mellom rovdyr og beitedyr? Hvordan påvirker veksten i rovviltbestandene landskap, biologisk mangfold, livsform og kultur gjennom å endre betingelsene for beitebruk i utmark? Hva er effekten av ulike modeller for å involvere berørte parter og lokal kunnskap i forvaltningen? Denne lista er på ingen måte uttømmende.
For å nå målene i rovdyrforliket er det behov for en bredere kunnskapsbase enn den som rovdyrforskerne alene makter å framskaffe. Dette behovet er knyttet opp mot en rekke fagområder, bl.a. samfunnsfag, landbruksfag, sosialmedisin, økonomi, rettsvitenskap, biologi og naturforvaltning. Det kreves omfattende tverrfaglighet og et mangfold av faglige innfallsvinkler i dette arbeidet, som også vil måtte kombinere statistiske undersøkelser med kvalitative metoder.
Forskningsprosjektet «Beiteressurs, rovdyr og lokalsamfunn» (finansiert av Norges forskningsråd/Matfondet) er et bidrag til slik økt tematisk bredde i rovdyrforskningen. I dette prosjektet søker vi å belyse noe av kompleksiteten og hvilke konsekvenser de faktiske og praktiske tilpasningene til rovdyrforvaltningen får for husdyrhold, rekruttering, næringsutvikling og andre forhold i rovdyrutsatte lokalsamfunn.
Kravet om et større tematisk mangfold i rovdyrforskningen er ikke til forkleinelse for den forskningen som faktisk er utført. Mer forskning er et nødvendig tillegg for å skaffe kunnskapsgrunnlag for en helhetlig gjennomføring av rovdyrforliket.
Denne kronikken sto opprinnelig på trykk i Nationen tirsdag 8. august 2017.